– Vi må snakke om «småskala-ondskapen»

Skal vi bli bedre hjelpere og utgaver av oss selv som mennesker, må vi snakke om de mørke sidene våre. Vi må snakke om «småskala-ondskapen».

Av Bjarte Malum og Randi Nordvik

I sommer fikk vi en etterlengtet debatt omkring bruk av vold og tvang på norske sykehjem. Men hvor går vi nå?

Med utgangspunkt i et selvopplevd eksempel på grenseoverskridende praksis har vi holdt forelesninger og foredrag landet rundt de siste årene.

Budskapet er tydelig:

Skal vi bli bedre hjelpere og utgaver av oss selv som mennesker, må vi snakke om de mørke sidene våre. Vi må snakke om «småskala-ondskapen».

Jeg, Bjarte, var ikke bevisst på hva som foregikk verken rundt meg eller inne i meg når jeg lå oppå en 11 år gammel gutt i et skjermingsrom og «trøkket litt ekstra til». Det ledet til en solid selvransakelses-prosess og etter hvert forelesninger om småskala-ondskap.

Spesielt i hjelper-yrket kan det være vanskelig å manøvrere mellom egne og klientenes behov.

Vanskelig å manøvrere

Jeg lærte etterhvert at vi er alle til dels fødte «feilprodukter» med psykiske operativsystem som har utviklet seg i en slalåmbakke av miljømessige utfordringer og andre påvirkninger. Det betyr at vi ikke alltid handler og reagerer hensiktsmessig i enhver situasjon. Spesielt i hjelper-yrket kan det være vanskelig å manøvrere mellom egne og klientenes behov.

Vi kan alle bidra til dehumanisering ved å vitse om, krenke, eller på andre måter undergrave våre sårbare tjenestemottakeres grunnleggende følelser og behov. Mange av oss har dratt en vits på bekostning av en tjenestemottaker.

Hvordan oppfattes dette av den som gjøres narr av og hvordan påvirker sånt arbeidsmiljøet? Det kan være mange grunner til slik atferd, for eksempel at vi ikke er i kontakt med oss selv, dårlige forhold på arbeidsplassen, hjemme eller en kombinasjon av disse. Da øker også sjansen for krenkende og grenseskridende handlinger: «småskalaondskap».

Makten i relasjonen vi har til våre sårbare tjenestemottakere blir gjerne underkommunisert fra vår egen side.

Makt blir underkommunisert

Makten i relasjonen vi har til våre sårbare tjenestemottakere blir gjerne underkommunisert fra vår egen side, og uttrykk for motmakt blir misforstått eller feiltolket – gjerne inn i et diagnostisk perspektiv. Mangler det i tillegg kontrollinstanser på arbeidsplassen, eller de ikke fungerer etter hensikten, ligger veien ofte åpen for småskala-ondskapen.

I et åpent, nysgjerrig og reflekterende arbeidsmiljø kan en slik praksis vi har sett debattert i sommer, bli forebygget. Men det fordrer at vi tør å rette blikket innover – med nysgjerrighet, tålmodighet og egenomsorg. Både for hverandre og for oss selv.

Veiledning er visstnok ikke vanlig praksis på norske sykehjem og andre steder. Det finner jeg mildt sagt oppsiktsvekkende, spesielt med tanke på pandemien vi har vært gjennom og hvordan den har påvirket denne delen av samfunnet. Veiledning kan nemlig forebygge negativt stress og press, gi mindre frustrasjon og lede til lavere sykefravær. Dette er spesielt viktig i usikre tider som nå.

Jeg skjønner at mange ikke kan ta seg råd til å organisere seg, men jeg tenker at man egentlig ikke har råd til å la være. Et trygt og forutsigbart arbeidsliv er en av hjørnesteinene i et godt arbeidsmiljø.

Krav og forventninger

Dette er en kort oppsummering av faktorene som legger til rette for «småskala-ondskapen» og hva som må til for å motvirke den. Men til syvende og sist er det vi selv som står ansvarlige for våre egne handlinger og ord. Slik jeg, Bjarte, var ansvarlig for det som skjedde i et skjermingsrom for mange år siden og slik vi alle egentlig er til enhver tid. Og i forlengelsen av det, plikter vi å ta på alvor vår egen selvutvikling, personlig og profesjonelt.

På samme måte som korona-virusene smitter mellom oss, påvirker vi hverandre positivt og negativt følelsesmessig og emosjonelt.

Som menneske har vi nemlig et helt unikt potensial, men i en krevende og hektisk hverdag bruker vi kun en brøkdel av denne kapasiteten. Stikkord er stress, tidsklemme og alltid være tilgjengelig. Kort sagt krav og forventninger. Men hvem stiller de største kravene og hvem har de største forventningene?

På kort sikt kan vi leve godt med forventninger. Så lenge vi har lyst, ser mening og kjenner glede ved å leve opp til dem, går det meste bra. Men på lengre sikt kan dette endres og føre til alvorlige konsekvenser som gir seg utslag både i egen fysisk og psykisk helse og påvirke våre relasjoner og omgivelser. I ytterste konsekvens kan dette lede til «småskala-ondskap».

Smittes av hverandre

På samme måte som korona-virusene smitter mellom oss, påvirker vi hverandre positivt og negativt følelsesmessig og emosjonelt.

Du har makt til å gjøre en forskjell!

Mange engasjerer seg og ønsker å gjøre en forskjell, men for noen kan det føles stort og overveldende å ta inn over seg de utfordringene som finnes og forstå den makten som enkeltmennesket besitter.

Ofte lar vi våre ubevisste automatiske reaksjonsmønstre få sette grenser, ta avstand og beskytte oss for å «slippe» å forholde oss til noe vi føler vi ikke kan gjøre noe med. Og i bunn beskytter dette oss mot å kjenne på vår egen maktesløshet.

Men hva er riktig? Hva mer kan vi gjøre?

Det vi har makt til å gjøre noe med, er å se på hvordan vi selv lever livet vårt. Kjenner vi at vi lever etter våre egne verdier, tar vare på det som betyr noe for oss, og samtidig er bevisst hvilken verden vi ønsker å leve i, har vi allerede noen gode rettesnorer.

Er tankene våre åpne og frie til å se muligheter og løsninger, eller er vi lukket, forutinntatt, ser begrensninger og problemer?

I ord og handlinger er det makt, og vi vet at det påvirker oss selv og dem rundt oss. Det er krevende å alltid være positiv, hyggelig, gi rom for andre og gjøre «det rette» hvis vi ikke føler at det er det vi selv møtes med. Det fordrer at vi har overskudd. Overskudd og rom i oss selv til å være bevisst i øyeblikket her og nå hvordan vi reagerer og handler når vi møter motstand, negativitet og problemer.

Det krever at vi med jevne mellomrom sjekker ut hvordan vi selv har det. Har vi overskudd, kjenner glede, lyst og mening i livet vi lever og i menneskene vi møter? Er tankene våre åpne og frie til å se muligheter og løsninger, eller er vi lukket, forutinntatt, ser begrensninger og problemer?

Vi skal ikke leve på en rosa sky

Dette betyr ikke at vi skal gå rundt naive og uvitende for det som er utfordrende og feil i verden. Men ved å se på hvordan vi selv konfronterer og møter vanskelige og utfordrende situasjoner, legger vi et grunnlag for om det vil skape bevegelse og endring, eller føre til større motstand og kraftigere blokkeringer.

Vekst skjer utenfor komfortsonen

For å utvide vårt eget perspektiv og horisont må vi våge oss ut i det ukjente, noe som kan være skummelt. Tvil, frykt og motstand kan dukke opp selv om det egentlig er noe vi ønsker oss, drømmer om og håper på.

Nøkkelen

Men ved å omgi oss selv med velmenende nysgjerrighet, tålmodighet og omsorg, og skape et trygt miljø for dette, kan vi utvikle teft i oss selv som igjen vil hjelpe oss til instinktivt og raskt å skjønne en sammenheng eller situasjon, og gjøre det riktige og mest fordelaktige akkurat nå!

Nøkkelen til det er å først ta på egen maske før du hjelper andre!

Først publisert på velferd.no