Hvordan kan «hvorfor» redde liv?

Hvorfor kan vi lære noe viktig om krisehåndtering ved å bruke ordet hvorfor?

Hva kan ett ord gjøre med et menneske? Hva kan ett ord gjøre for et menneske? Kan det være godt, kan det være vondt, kan det åpne opp for noe nytt av betydning, eller kan det føre til motstand, stagnasjon og tilbaketrekking? 

Av: Randi T Nordvik. Foredragsholder og underviser i konflikt- og krisehåndtering, relasjonsledelse og emosjonell utvikling. 

Kjenn på ordet

Kjenn på ordet hvorfor. Si det gjerne høyt til deg selv. Hva kjenner du når du leser det? Hva kjenner du når du sier det? Gjør det noe med deg? I så fall, hva gjør det med deg? Er det spennende, interessant og vekker din nysgjerrighet, eller gjør det deg skeptisk, irritert og provosert? Kjenner du at du våkner til og er interessert, eller lukker du igjen og snur deg bort? 

Bare et ord

Det er jo bare et ord. Er det mulig at det kan gjøre en forskjell? Tenker du noen gang over hvor stor betydning det kan ha? Hva det kan bety for deg og hva det kan bety for en annen? Om du ikke allerede gjør det, hvorfor skulle du begynne med det nå? 

Svaret er enkelt. Det kan skille mellom liv og død. Skille om et menneske velger å leve eller velger å ta sitt eget liv.

«Den som vet hvorfor han lever, kan holde ut et nesten hvilket som helst hvordan.»      

Friedrich Nietzsche

Har du makt?

Det er makt i ord. Det er makt i hvordan ord uttrykkes og formidles. Og det er makt i kraft av den personen som formidler ordene. Det vil si makt i form av den rollen personen som sier ordet har versus den andre.

Tenker vi vanligvis over hvilken makt og rolle vi har i forhold til et annet menneske? Kjenner vi at makten inspirerer og motiverer oss, eller kjennes den overveldende og skremmende? Kjenner vi hvordan makten kan påvirke et annet menneske? Og er vi bevisst den makten vi har over oss selv?

Tidsklemmen

I en såkalt normal verden lever mange av oss et travelt liv med fullt program fra morgen til kveld der vi skal rekke det meste og please de fleste. Gjøremål skal nåes. Krav og forventninger skal innfris og tilfredsstille våre omgivelser både i jobb og privatliv. 

Mye av det vi gjør er velkjent og rutinepreget. Vi står opp om morgenen. Steller oss, lager frokost, får barn og oss selv i barnehage, skole og på jobb. Hjem, lage middag, fritidsaktiviteter for store og små før kvelden er over og sengen kaller. 

Autopiloten 

Vi handler ut fra kjente problemstillinger og går på autopilot uten store tanker og refleksjoner for den makten og kraften som er i det vi gjør og sier.

Men noen ganger er det mer viktig enn andre at vi er bevisst og får med oss mer av det som faktisk skjer her og nå. Det kan være de små nyansene vi normalt ikke tenker over som viser seg å være av stor betydning. 

Djevelen bor i detaljene

Det som for et menneske kan være uvesentlig og en bagatellmessig detalj, kan for et annet ha stor betydning. Så stor at den kan skille mellom liv og død. Om en person velger å leve, eller om den velger å ta sitt eget liv.

Heldigvis er dette en problemstilling de fleste vanligvis ikke tenker så mye på, men det betyr ikke at den ikke finnes. Sannheten er at den er mer vanlig enn vi ønsker å tro. 

Forskning viser at til enhver tid går ca 5% av befolkningen rundt og har selvmordstanker. Det betyr ikke at det er de samme som har disse tankene hele tiden og veldig ofte vet vi ikke hvem som har de. Kanskje får vi heller aldri vite det. Men nettopp derfor kan det være en god ide at vi innimellom reflekterer litt ekstra over hvordan vi bruker ord. Spesielt nå som vi lever med mye usikkerhet og uro rundt oss.

Det gode liv

Alle ønsker et godt liv. Det er menneskelig. Vi vil at livet skal være bra, forutsigbart og trygt. Ikke konstruere situasjoner og se for oss det verste. 

Allikevel har alle bekymringer og ingen har fått garanti for livet. Så kanskje vi ikke skal være så redd for å snakke om det på en måte som ikke graver oss ned og setter oss fast i det usikre.

Det eneste sikre er at alt er i endring, og ingen av oss har evig liv her på jorden. Dette i seg selv gir oss et fellesskap og noe vi er sammen om, og kanskje kan det bidra til at det ikke er så vanskelig å snakke om det som er vondt og vanskelig. 

Det å være åpen om og bevisst på at livet kan føles vanskeligere enn vi liker å tenke, kan føre til at vi selv og omgivelsene føler oss mindre alene og at vi blir tryggere. Og det kan igjen føre til at vi føler oss tryggere på at dersom vi møter et menneske som har det så vondt og vanskelig, vet vi at vi kan gjøre en forskjell som kan redde liv.

Selvmordstanker er ikke uvanlig

Å ha selvmordstanker i løpet av livet er som allerede nevnt ikke uvanlig. Det sier noe om hvor normalt det kan være å ha slike tanker.

Men tanker skifter fort, også selvmordstanker. Vi kaller det ferskvare. Utgangspunktet er «bare» en tanke.

Tanker i seg selv er ikke farlige. De kommer og går og noen ganger forsvinner de for aldri mer å komme tilbake.

Men garanti har vi ikke. Vi vet heller ikke hvem som kan få slike tanker. 

Det vi vet er at dersom tankene kommer ofte og varer lenge uten at de blir snakket om eller stilt spørsmål til, kan de etter hvert få en mer dominerende plass. Faren for at personen gjør en handling som kan føre til alvorlig skade på seg selv, eller føre til død, er større. 

Derfor er det så viktig å få luftet tankene for der igjen få klarhet i hvilke følelser og emosjoner som ligger bak og forstå hvor sterke de er slik at de ikke fører til handling.

Et stort gap mellom tanke og handling

Heldigvis er det som oftest et stort gap mellom det å ha selvmordstanker og gjøre en aktiv handling for å gjennomføre det. Og heldigvis, mange som forsøker å ta sitt eget liv «lykkes» ikke. 

Men bare å vite at det er så vanlig at mennesker kan ha det så vondt og vanskelig at de ikke lengre ser mening med livet, er viktig nok til å stille spørsmålet om hvorfor det er slik. Og i tillegg berører det mange andre. Ikke bare personen som har det vanskelig, men også de rundt. Mennesker som bryr seg, er glad i og som de betyr noe helt spesielt for. 

Dette er realiteter i en “normal” verden og “vanlig” hverdag. 

Nå er dagene annerledes 

I halvannet år har vi levd i en unormal tilstand med en usynlig trussel som har vært, og for mange fortsatt er, vanskelig å forholde seg til. Selv om vi i vårt land merker at innstramningene er i ferd med å slakkes, lever vi fortsatt i en “kriselignende” tilstand. Verden og livet er for mange fortsatt på hold eller går i sakte tempo. Som søvngjengere må vi vente og forholde oss til hva andre bestemmer. En situasjon som for de fleste er annerledes og ukjent, og det er lett for å få følelsen av å miste kontroll. De strategiene vi normalt, ofte ubevisst, bruker for å håndtere vanskelige og stressende situasjoner blir satt på prøve fordi vi må forholde oss til omstendigheter og tiltak pålagt oss av andre. En situasjon de fleste aldri tidligere har opplevd. Kampen for å bekjempe trusselen som kan ramme hvem som helst, når som helst og hvor som helst uten forvarsel. 

Det positive er at vi står i det sammen

Det berører oss alle, men på forskjellige måter og i ulik grad. Mange føler seg utrygg, isolert og alene med tanker og følelser som skaper kaos og bygger høytrykk innvendig.

Disse tankene og følelsene kan ramme hvem som helst av oss. Uansett om vi til vanlig ser på oss selv og hverandre som oppegående og ressurssterke mennesker, har vi alle følt på usikkerheten. Hvor lenge vil dette vare? Vil jobben min være der når dette er over? Hvordan blir økonomien? Og ikke minst, kan trusselen ramme mine kjære eller meg selv og skade liv og helse?

Uansett hvor sterk vi er, fysisk og/eller psykisk. Blir vi stående i stress, press og usikkerhet over lengre tid gjør det noe med oss. Vårt eget forsvarssystem blir svekket. Situasjoner vi vanligvis ville ha taklet greit blir vanskeligere og mer uhåndterbare. De ville ikke stresset oss i like stor grad og utløst reaksjoner som ikke står i forhold til den reelle situasjonen akkurat der og da. 

Partneren som uttrykker seg med irritasjon og utålmodighet i stemmen. Den andre tar det personlig og føler seg som kritisert. 

Barnet som ved et uhell søler melk på frokostbordet, og forelderen rasende sender barnet på rommet. Eller sjefen som innkaller til digital møte neste dag og nattens søvn erstattes av bekymrede tanker om hva som vil komme. 

Empatien svekkes

Når vi er sliten, stresset og føler på press og usikkerhet er vi mer sårbar og automatisk vil hjernen gjøre sin viktigste jobb, å beskytte oss. Instinktivt vil vårt automatiske nervesystemet gå i beredskap og forberede seg på kamp eller flukt. Og i verste fall stagnasjon og overgivelse. De automatiske reaksjonsmekanismene trer i kraft og vi får et smalere syns- og oppfattelses felt. Den rasjonelle delen av hjernen, evnen til å tenke klart og fornuftig på hva som faktisk foregår akkurat her og nå, svekkes. Katastrofetankene melder, følelser og emosjoner er aktivert og reaksjonene kan bli sterkere uttrykt.  

Noe av det som også skjer, er at graden av empati svekkes. Det vil si vår evne til å se, forstå og møte andre og oss selv på en god, ivaretakende, respektfull og omsorgsfull måte. Noe som kan få alvorlige konsekvenser.  

Isolert sett er trykket bare tanker og følelser. Tanker og følelser i seg selv er ikke farlig. De kommer og går hvis de får være i naturlig flyt og bevegelse med en selv og omgivelsene. Det er som med elektrisk energi. Får den flyte naturlig og jevnt, og er vi den bevisst, kan vi bruke den når og med den styrken som er nødvendig og hensiktsmessig der og da.

Energi er bevegelse. Hvis energien stoppes opp, blokkeres under trykk på en utrygg måte, innesperret i et lite rom, vil den etter hvert bygge seg opp til et høytrykk og på et eller annet tidspunkt sprenge seg ut. Noe som kan være skremmende og medføre stor skade. Skade som kan utløse frykt, angst, depresjon og ødeleggelse for personen selv og for omgivelsene. 

Behov for kontroll

Dette kan være ekstra vanskelig å forholde seg til dersom du normalt er en person som er vant med å ha kontroll, ta ansvar og ordne opp for deg selv og dine omgivelser. At du er en trygg og tillitsfull person.

Strategiene du opp gjennom livet har trent på og er vant med å bruke for å håndtere og mestre vanskelige situasjoner, fungerer ikke lengre på samme måten. I stedet reagerer du mer irrasjonelt og uforutsigbart, og hverken du selv eller omgivelsene kjenner deg igjen. 

De dypeste instinktene for overlevelse aktiveres for å beskytte oss selv mot fare, smerte og hjelpeløshet. 

Instinktive reaksjoner

Ved reelle akutte farer kan det være riktig å reagere instinktivt, men ofte kan disse reaksjonsmønstrene være urimelige og uforståelige i forhold til den reelle situasjonen akkurat der og da. I stedet gjør det situasjonen vanskeligere og mer komplisert for alle parter. 

Jo lengre tid vi har stått i stress, press og usikkerhet, dess mer reagerer vi impulsivt. Og da på måter vi ubevisst etablerte tidlig i livet som beskyttelse mot det som føltes truende mot våre livsviktige grunnleggende behov. Reaksjoner som ofte ikke står i forhold til det situasjonen der og da tilsier, men som allikevel utløser en kraftig reaksjon fordi trykket av tanker og følelser har vært innestengt for lenge.

Trygge rom

Derfor er det mer viktig enn noen gang at vi er bevisst behovet for å skape trygge rom og arenaer for å lufte tanker og følelser så de kan komme ut og løses opp etter hvert istedenfor at de skaper kaos som oppleves stort, mørkt og uhåndterbart.

Dette kan vi gjøre ved å skape rom og arenaer der de kan komme til uttrykk på måter og i omgivelser som er forberedt og i stand til å ta imot og som kan hjelpe å sortere, rydde og filtrere på en god, respektfull, åpen, velmenende, interessert og velmenende måte. 

Det blir som å sørge for at ballongen ikke blåses for mye opp. Jo mer fylt den er av oksygen, dess mer ukontrollert og kraftig blir smellet når den sprekker. Slippes derimot luften ut litt etter litt, vil det kunne gjøres kontrollert og trygt.

Er du leder og er du en hjelper?

Er du den som er vant med å være leder på jobben? Hjelper, støtter og ivaretar du andre? Har du også barn eller foreldre som trenger oppfølging og hjelp på hjemmebane? Er du opptatt av hvordan andre har det? 

Da har nettopp du behov for at noen spør deg om hvordan du egentlig har det. Noen som våger å stille spørsmål om hva du føler og hvorfor du føler det akkurat her og nå.

Noen ganger trenger vi andre som kan stille oss disse spørsmålene, men ofte kan den som spør være deg selv.

Det å spørre deg selv hvorfor, og være ærlig når du svarer kan være det som er med å redde liv. Ditt eget eller andres. Er vi åpen, velmenende nysgjerrig og interessert i å finne ut hvorfor vi tenker som vi tenker, føler som vi føler og gjør som vi gjør kan dette være med å belyse og løse opp en vanskelig og fastlåst situasjon. I tillegg lærer vi oss selv bedre å kjenne og skaper rom for utvikling og nye tanker og ideer. 

Er vi derimot lukket, forutinntatt, føler skam, skyld og tilkortkommenhet kan vi fort bli gående i ring og inn i en nedadgående mørk spiral. 

ReStart deg selv

Noe av det som skiller mennesker fra dyr, er at vi har en rasjonell, kognitiv og logisk hjerne. Vi har en hjerne som kan forstå både detaljer, se sammenhenger og finne løsninger. Men for å tenke sammenheng, få nye tanker og ideer, må den kreative, helhetstenkende og følelsesstyrte hjernen også involveres. Er den opptatt med å mobilisere for å unngå fare, vil den ikke ha kapasitet og være åpen for å tenke nytt. 

Derfor er det viktig å være bevisst at er vi i en aktivert emosjonell tilstand, vil vi instinktivt reagere og beskytte først og fremst oss selv. Og har vi blitt aktivert, er det viktig å restarte seg selv. Komme tilbake til 0-punktet i oss selv her og nå. Er vi ikke dette bevisst, kan våre reaksjoner være uhensiktsmessig og få langvarige negative konsekvenser.

Når vi føler vi oss trygg, ivaretatt og at vi hører til med vår sårbarhet av feil og mangler, kommer vi igjen i kontakt med vår egen indre styrke, tilstedeværelse og mestring av livet her og nå. Være trygg på at alt er ok selv når vi føler oss liten, redd, sint og skamfull, og at vi ikke behøver å bli fastlåst i dårlig samvittighet og tilkortkommenhet fordi det er trygt og naturlig å gi uttrykk for følelser. At det er naturlig og helt nødvendig for å være et menneske som er i flyt. Med tanker, ord, følelser, gråt og latter som ikke er noe å skamme seg over, men heller noe vi kan glede oss over. Den dype gleden og vissheten om at vi alle «bare» er menneske.

Balansepunktet eller 0-punktet

På denne måten kan vi finne tilbake til vårt eget indre balansepunkt. Noen ganger skjer det veldig raskt. Andre ganger trenger vi lengre tid. Og noen ganger klarer vi ikke å finne tilbake til det alene. Da kan det være godt å vite at det finnes mennesker som kan være hjelpe. Ikke fordi de sitter med de riktige svarene og løsningene, men fordi de våger å stille spørsmål, er interessert velmenende nysgjerrige og kan bidra til å åpne det rommet som trengs for at du igjen skal finne dine svar som du kjenner er riktige og som du trenger akkurat da. Vi tar tilbake kontrollen i livet og føler at vi mestrer situasjonen her og nå. 

Noen ganger når svaret kan være vanskelig å finne og vi trenger lengre tid for å se klart, da er det også en kunst å akseptere at akkurat her og nå har jeg ikke annet svar enn at akkurat nå er situasjonen som den er. At jeg føler som jeg føler og jeg har ikke noe godt svar, og det aksepterer jeg. 

Å vite at det er godt nok akkurat her og nå, vil hjelpe oss til å sette oss selv fri. Fri fra vonde, vanskelige og tilsynelatende uløselige tanker og følelser, til etter hvert å gi rom for det aller viktigste i livet, å puste. Fokusere på pusten, tilstedeværelsen og skape plass for at ny energi av tanker og følelser kan slippe til og skape nye muligheter og gi nytt liv igjen.

Trygghet, tillit og tilstedeværelse

Derfor trenger vi mer enn noen gang trygge, gode og nære mennesker og omgivelser som kan være til stede, tåle og fungere som en katalysator for andre. 

For at vi skal være den trygge og tillitsfulle lederen og hjelperen for andre, er det viktig at vi er bevisst på hvilken rolle og makt vi tar på oss. Og det er viktig at vi kjenner hvilken emosjonell tilstand vi selv er i. Derfor må også vi bli stilt spørsmålet om hvordan vi har det og hvorfor vi tenker som vi tenker og føler som vi føler.

Den profesjonelle hjelperen, lederen eller forelderen har også behov for å lette på sitt trykk. Kunne gå ut av sin ansvars og plikt rolle og bare få lov å være menneske med sine behov for å kunne føle seg verdifull og ivaretatt selv når den gir slipp på kontrollen. Kunne få lufte sine bekymrede tanker og følelser og bare vite at akkurat her og nå er det viktigste jeg kan gjøre er å bare puste. 

Jeg trenger ikke å gjøre noe som helst annet eller ha noen andre svar enn å kunne ta imot trøst og omsorg. Tillate meg å være sårbar, usikker og redd, og våge å åpne opp for trykket som har bygget seg opp innvendig og slippe det ut på en trygg og hensiktsmessig måte.